To brikker til...

To brikker til

To brikker mangler i det ene hjørnet av mitt puslespill, hvor det hele startet. Det er hvorfor jeg kaller dette et puslespill, og hvorfor jeg klarer å være glad i mine medmennesker og bruker all min tid til å gjære det jeg kan for å bidra med mitt. Detsverre så blir det litt gufne greier, nok en gang, men som sagt, dette er mitt puslespill og mine brikker. Kan du bruke dem, så bruk brikkene jeg finner, kan du ikke bruke dem i ditt bilde så la det ligge. Da er jeg øyeblikkelig ferdig å snakke om hvorfor jeg gjør det jeg føler jeg må gjøre for mine medmennesker, hvorfor jeg bruker all energi på å henvende meg til deg. Det er deg jeg vil vise de brillene jeg har funnet, brikker som ikke har noe godt over seg, brikker som vil frata deg din frihet. Brikker som jeg håper at du vil tenke over. Tror du meg ikke, så trenger du ikke bruke dem.

Året var 1970- 71. Bestefaren min som jeg forgudet kom hjem til oss, og vi skulle hjem til Bestemor. Bestemor var desidert mitt største forbilde her i verden. Hun hadde et hjerte som var fantastisk. Interessen for historie begynte med henne, der hun fortalte at hun i barndommen foreldrene hennes ikke hadde råd til sko. Som åtteåring ble hun sendt til en gård som tjenestepike, slik at familien kunne brødføes. Bonden lovet henne nye sko til vinteren om hun var flink å jobbe. Dagen lang gikk hun i fjæren og samlet tang. Tanken vet jeg ikke hva den ble brukt til, men det var en historie som satte dypt inntrykk på meg. En historie som skulle forme mitt liv, som skulle være det som gav meg rettferdighetssans, lysten til å kjempe mot det vonde, selv om det var andre mennesker det gjaldt. Hennes historier skulle virkelig forme meg der jeg satt og var helt oppslukt i disse fine, men triste historiene. 

Det var noe med bestemor, hun lærte meg så mye rart jeg aldri forsto. Hun kunne finne vann med en pinn, og hun lærte meg det, hun kunne fortelle om ting hun ikke våget å si til andre, noe som jeg likevel kjente igjen hos meg selv. Hun så det jeg så, som ingen andre rundt oss så. Akkurat det snakker jeg ikke om til noen, for jeg vet konsekvensene av det. men siden jeg har bestemt meg for å være så oppriktig som mulig, selv om jeg stiller hodet for hugg, så våger jeg å fortelle litt om dette i dag. Det begynte med disse skoene som bestemor ble lovet til jul av denne bonden. Hun fikk dem aldri.

Vinteren kom og det ble julaften, om kvelden pakket bestemor inn føttene i avispapir og gikk den lange veien gjennom skogen, hjem til mor og hjem til søskene sine i bitende kulde. Jeg gråt altid da jeg hørte bestemor fortelle det. Hvordan kunne et menneske love et barn noe, som det ikke holdt?

Hun fortalte hvor lykkelig hun var om morgenen, da mor vekket henne. Over sengen til hun og søskene sine, var det lagt en fjøl. På fjølen lå en appelsin til hver av barna med hver sin nellikspiker i. Hele året hadde hun gledet seg til denne appelsinen. Jeg gråter ikke for det, men det er denne umenneskligheten til dette mennesket som ikke kunne gi henne sko enda hun sleit for harde livet i lange tider. Hvordan kunne man gjøre dette mot et barn, et uskyldig barn? Dette ble alltid grusom sårt for meg.

Når julekvelden kom for min del og far leste opp eventyret om piken med svovelstikkene, da gråt jeg hver eneste gang. Jeg så bare bestemor uten sko, jeg så bare alle de uskyldige barna i verden som led på grunn av de voksnes løfter, løfter som ble gitt for egen gevinst og som ikke ble overholdt! Dette brant seg også dypt i mitt sinn, formet min sjel, gjorde meg til den jeg er, nok en puslespillbrikke på plass i mitt bilde av verden slik den er.

Da jeg drev fotostudio var det en liten jente som kom inn til meg og tok noen bilder sammen med mor. Beskjedent ytret hun et ønske: -"Jeg har så lyst til å bli fotomodell hos deg". Jeg så på henne en stund og sa, jeg har i hele mitt liv lyst å ta et bilde, et bestemt bilde, og dette bildet kan du få være fotomodell for meg. Det blir en gave fra meg til deg fordi bildet betyr så mye for meg. Bildet skal bli delt over hele verden, sa jeg til henne. Jeg så bare jenta hvor lykkelig hun var, og hjertet mitt kokte av glede. DET bildet er det jeg er mest glad i av alle bildene jeg har tatt.

For meg symboliserer det mye av denne uretten som pågår i verden, og det minner meg hele tiden på at tingene her i verden bør være rett og riktig. Nestekjærlighet til de som ikke har det så godt som vi har, har jeg også blitt minnet på. I mine øyne så har den største av oss vært de som setter seg selv til siden og strekker ut en hånd for å hjelpe de svakeste av oss. Jeg vil være en av dem.
Her er bildet:

Historien slutter ikke der, og nå kommer den triste delen, brikken som representerer ensomhet. Den brikken er todelt fordi det er to tragiske historier som overlapper hverandre. En da jeg var runt fem, og en da jeg var rundt 19 år og bodde i Kristiandsund.

Da jeg og bestefar gikk på denne grusveien der Åsane senter ligger i dag, så visste jeg om noen gamle bilvrak, som sto langs veien. Blant annet en gammel folkevogn. Vet ikke hva som gjorde det, men jeg har alltid forbundet denne svarte vraket av en folkevogn som en politibil. Var det fordi lennesmannen bodde like ved, eller fordi politiet måtte på plass den kvelden, det vet jeg ikke.

Jeg husker hvor lykkelig og glad jeg var den kvelden bestefar og jeg var da vi var på vei til bestemor som bodde noen kilometer unna. Besteforeldrene mine fikk meg til å føle meg elsket og tatt vare på, og bare å få være hos dem, det var den lykkeligste tiden min i min barndom slik jeg husker dette. Bestemor med alle disse kunnskapene sine, lærdommen som hun gav meg osv.

Den kvelden spurte jeg bestefar om jeg fikk lov til å gå bort til et av bilvrakene. Jeg hadde fullt fokus på daschbordet som var knust og lyspærer stakk ut. Jeg så meg ikke til siden eller rundt meg. Jeg visste disse pærene var der, for jeg hadde vært der før. Jeg satt en liten stund i bilen og skulle gå ut. I det jeg gikk ut så holdt jeg på å tråkke på noen ben. En mann satt opp etter treet som sto der, og ansiktet hans var så forvrengt. Husker jeg så ned på pulsårene, og de var kuttet tvers av. Jeg bare sto der, så på og jeg synes så synd i dette menneske. Forsto det at han hadde hatt mye sorg i seg og hadde tatt sitt eget liv. Hvorfor jeg forsto det, aner jeg ikke. Jeg var bare 5 år gammel. Men jeg forsto mye. Folk sier jeg har en utrolig hukommelse, men dette er ingen ting. Husker rommet mitt i Øyjordsveien, skapet ved siden av sengen, sengen far hadde snekret til meg. Husker utsikten fra ruten, stubben som sto der og maurtuen som myldret av liv. Den tuen husker jeg nok best fordi jeg kun iført bleie satte meg i den en gang. jeg husker navnet på gutten under oss, ja til og med etternavnet. Helge het han som meg og jeg kunne ikke forstå hvorfor han het Hammer. Det var en sånn man spikret med. Husker julenissen som kom ned trappen en gang i oppgangen. han hadde sjegg og stripete genser. Mest sannsynlig har jeg kommet til at dette må ha vært en av malerne som holdt på å male yttergangen den gang. Jeg husker jeg kastet ut en sjokolade til denne gutten fra altanen vår. Jeg husker barna som bygget en slags tipi av noen stokker og ultepper. Jeg gikk ut for å leke med dem, men de var så mange i teltet at det ikike var palss til meg, så de jaget meg i stedet for. Teltet bulte av knoller, jeg sinna som bare det, fant en stokk, denget løs på dem og stakk så fort beina holdt meg. Vi flyttet der i fra da jeg var to. Husker jeg bodde hos "filletante" i Fløyen. Ikke så mye jeg husker annet enn en skinnpuff, en hvit katt og en gjøk som kom ut av et gjøkur. Jeg var 1 år gammel da vi flyttet der i fra.

I alle fall så sto jeg der med mannen som hadde tatt sitt eget liv. Jeg gikk bort til bestefar og viste ham dette. Jeg klarer ikke huske om hvordan bestefar fikk tak i politiet, jeg husker bare jeg sto og så på mannen og følte den sorgen han hadde båret på. 

Da politiet kom ble jeg med bestefar bort til kanten på veien. En politimann sa: Ta vekk gutten slik at han ikke ser dette. Så ble jeg leiet til siden sto der, akkurat som jeg gjorde året før da de heiste Lillebror opp av sjøen. Jeg var glemt nok en gang, og jeg hørte aldri noe mer snakk om dette. Ensomhet og pengeproblemer ble nevnt, det fikk jeg med meg. Pengeproblemer visste jeg ikke hva var, men ensomhet, det visste jeg hva betydde. Siden den gang, når jeg hører om ensomme mennesker, så skjer det noe i meg. Jeg blir sint på mennesket som ikke bryr seg om sine medmennesker.

Enda sterkere ble det da jeg var 19 år og bodde i Kristiandsund. Dette har jeg aldri fortalt offentlig, men det var ensomhet, mobbing, trakkasering som gjorde at jeg havnet der. Like før jeg fylte 19, så klarte jeg ikke mer av omgivelsene jeg befant meg i. Alle skulle diktere meg, fortelle meg hva som var riktig, bare en masse med pryl og juling, klassekamerater som ustanselig mobbet meg, grusomme lærere som var enda verre, pluss pluss pluss. En dag så tok jeg bare sykkelen min, puttet noen klær i en ryggsekk, gikk ned på hurtigruten, la alt av småpenger på disken til billettøren ombord og spurte hvor langt jeg kom med det jeg hadde. Slik havnet jeg i Kristiandsund.

Jeg traff en jente, en jente som jeg til stadighet var i krangel med. henne hadde jeg hørt om fra før og noen sa at dette er ikke en jente for deg. De fortalte historien hennes og den var trist. Så trist at det likevel ble henne som ble den første store kjærligheten min. Det gikk ikke bra, men det er nå så.

En kveld hadde vi kranglet. Jeg ville bare bort, og gikk ned trappen i tussmørke. Gikk rundt noen timer i snøføyken for å tenke ut hva jeg skulle gjøre for å rette opp i denne konflikten vi hadde. Husker jeg var av den oppfatning at DETTE var ikke min skyld, men for å roe det hele ned så ville jeg være den som ba om unnskyldning først. Lyset var slukket, trappen var tussmørk, men jeg kunne da veien og følte meg fram oppover trappen og opp på loftet hvor leiligheten var. 

Plutselig traff noe meg hardt i ansiktet. Jeg kunne ikke se hva det var, men det var en sko... og en fot. Jeg skjønte hva det var og faktisk hvem det kunne være. Jeg var helt rolig, reagerte ikke i det hele tatt, slo på lyset og hanske riktig, det var HAN. Husverten. Husverten alle snakket om som var så ensom, til tross for at familien hans bodde tett rundt ham på alle kanter. Ingen besøkte han ble det sagt.

Jeg så med første blikk at her var det sikkert ikke noe jeg kunne gjøre, men man vet aldri. For å ikke skake opp jenta jeg var sammen med, så bare gikk jeg inn og latet som ingen ting. hun var blitt helt rolig og sa ikke et ord. -"Jeg må få låne en brødkniv av deg", straks tilbake, sa jeg og tok kniven som lå på kjøkkenbordet. Hun fulgte ikke etter. Så gikk jeg ut, skar over den delen av tauet som utgjorde trapperekkverket i den øverste etasjen. I det kroppen raste nedover, så så jeg at det var INGENTING jeg kunne gjøre, annet enn å ringe politiet. Jeg så på rekkverket og så et centimeter dypt spor som hadde gnagd seg inn i treverket. 

Når politiet kom, så fikk jeg kjeft for å ha kuttet tauet. Ut på kvelden kom reaksjonen og jeg gikk og skalv i flere dager.

Dermed så var den puslespillbiten jeg fant som 5 åring på plass i min forståelse av verden.

Hvorfor kaller jeg det for puslespillbiten, tenker du. Grunnen er enkel. Alle kommer til meg med sine problemer, sine restriksjoner, alle skal lære meg å "tenke normalt", være lik andre, ikke sloss, ikke bli så sint når urett begås. Gå der i fra dersom noen sloss. De forstår bare ikke. de vet ikke hvorfor jeg gjør det jeg gjør. Det var nå jeg gikk på barneskolen jeg fant disse ordene omring dette pslespillet. Ikke ville jeg høre på de voksne, fordi at disse brukte tvang på meg når de skulle lære meg noe. De forsto ikke at mine tanker var mitt. Det var min erfaring, min oppfattelse av verden disse skulle ødelegge. En gang som liten satt jeg i en svart folkevogn. Ruten var knust og oppdelt i tusen biter, verden utenfor var både ond og god samtidig, når jeg så ut ruten var hele verden et puslespill. Opplevelsene gjorde at jeg begynte å forstå, jeg kalte hver erfaring for en bit med kunnskap, kunnskap som skulle bli til en masse biter som økte min forståelse av det som virkelig betyr noe. Jeg måtte bare sette bitene sammen, og jeg holder på forsett. Hver bit har lært meg at jeg må gå rundt det jeg ikke forstår, se biten fra alle kanter, sile ut det uvesentlige som man plukker av skallet på en nøtt. Innholdet tar man vare på. Ingen må få forvrenge det bildet jeg har jobbet med et helt liv, det er mitt bilde, mitt puslespill, kan dette hjelpe deg til noe godt, så bruk biten jeg har. Om du vil bruke biten til noe vondt mot andre mennesker, så legg biten i fra deg og gå din vei. Derfor ble det bare til dette puslespillet som jeg nå velger å bruke for å være den som rekker ut en hånd til de som lider. Lidelsene er ikke kommet enda, men de kommer... Ta puslespillbiten jeg har, tenk selv, gjør dine egne vurderinger. Kan jeg bare hjelpe et eneste menneske, så er det verdt at jeg sitter her og forteller om de tyngste tingene jeg noen gang har skrevet o. Kan du dele noen av bitene videre for å hjelpe din neste, så gjør det. Ikke for min skyld men for den du betyr noe for. Da vet du hvem er, og derfor vil andre personer være mer i fokus heretter. Gode mennesker og vonde mennesker, mennesker som som har kommet fram i det bildet jeg har satt sammen. Mennesker jeg elsker på grunn av sin medmenneskelighet og mennesker som vil frata deg din frihet.