Spøkelseshistorie

Det er mer mellom himmel og jord enn andre steder

Siden jeg var liten har mange merkelige hendelser skjedd gjennom alle disse årene. Jeg har NEKTET å tro på okkulte ting, spøkelseshistorier og alt som har med med sånne "unga-bunga" ting å gjøre". Men det har bare vært en selvfornektelse, gjerne basert på min kjærlighet for vitenskapen. Men... kanskje vitenskapen ikke er kommet så langt enda. Da jeg fikk interesse for vitenskap så gjorde mange vitenskapsmenn narr av kvantefysikken. Kvantefysikken er misbrukt av de som kan den og de som påstår de kan den i mange tilfeller. Husker da jeg prøvde å lære meg fysikken bak kvantevitenskapen som 14 åring, så var det mange ting jeg aldri klarte å svelge. Likevel VISSTE jeg kvantefysikken var vitenskap, gjerne mer enn all annen vitenskap, men de fleste vitenskapsmenn benektet at den fantes på den tiden. I dag har man vitenskapelig fakulteter verden over innen kvantefysikken. Så enkelt som en CD spiller ville aldri ha fungert uten kvantefysikken. Ikke en gang den største medisinske oppdagelsen siden 1969, laseren. Den virker! Jeg var sengeliggende i store perioder over 15 år, satte meg inn i den delen av vitenskapen. Fikk hjelp av en av de få gjenlevende pionerene som en gang begynte å bruke den på skadde og sårede soldater i Russland for over 40 år siden. Alle lo av meg, selv leger og fagfolk, men jeg hadde sittet og trålt hver eneste vitenskapelige publikasjon jeg hadde kommet over der jeg lå. Er fullstendig på beina i dag, null kneskinner, null krykker og korsett Tusenvis av rapporter og artikler. Jeg visste at den fungerte når jeg så på alle disse tallene. Denne pioneren bor i Oslo, selv om jeg forventet å finne henne i en annen verdensdel. Jeg kommer senere til å skrive mer om henne og hennes kamp i mot systemet, et system som fungerer slik at du skal ikke tro at du har noe bedre enn det vi har. Vi er perfekte og intet kan erstatte dette. UVITENHET.

Stemmen

Jeg har bestandig fanget opp ting andre ikke ser. Jeg har hørt stemmer! Stemmer? -"Da er du jo sinnsyk da", sier folk. Ikke når man har tatt stemmen opp på bånd, stemme som var så tydelig at det var som om vedkommede snakket rett inn i mikrofonen i sikkert over en time til sammen. Ikke når jeg har spilt av dette til sikkert 50 -60 personer som har hørt dette. Jeg var ti år den gangen.

En natt våknet jeg, noen hadde en "tordentale" på rommet mitt. "Hva i alle dager er dette her for noe", lyden kommer ikke fra en bestemt kilde men fra over alt... samtidig. Og så høyt og tydelig da. 

Skjelven og redd hoppet jeg ut av sengen for å finne ut hva dette var for noe rart. Jeg gikk ut i gangen, stemmen var tydelig og uansett hvor jeg beveget meg i huset, så hørte jeg stemmen like tydelig. Da ble jeg redd og løp inn for å vekke far. Stemmen var tydelig der også, og så ser jeg han bevege munnen likt til det jeg hørte. Ordene klang så fint, aldri noen gang hadde jeg hørt dette språket. Jeg tror enda ikke på tungetale og slikt, men dette hørte jeg den gangen. 

Jeg ble helt fattet og helt rolig, dette her er det ikke en levede sjel som vil tro meg på. Plutselig kom jeg på kassettspilleren til min stemor, og jeg listet meg og hentet denne. Fant frem et bånd og rev av plasten so en uinspilt kassett lå i. Jeg kunne ha lgt spilleren hvor som helst i huset, for deretter å ha tatt opp denne lyden, men jeg listet meg inn til far og la kasettspilleren ved siden av han. Trykket på "play" og "Rec".. og båndet begynte å gå. Ordene ble uavbrutt tatt opp. Det lignet ikke fars stemme en gang, ikke i nærheten heller, men jeg sto der og hørte på den formanende stemmen som klinget så vakkert helt til det langt om legge kom et klikk fra denne kasettspilleren min som stemor brukte for å trene på stenografering.

Da visste jeg at jeg måtte snu båndet, og der sto jeg like lenge som jeg hadde gjort, til det kom et nytt klikk, og da visste jeg at det ikke var mer plass på båndet. Tok i all stillhet med meg kassettspilleren, la den på plass der jeg fant den, satt meg på huk  ved kleskapet mitt og løftet på de nederste klærne. Der var stålskrinet med nøkkelen, skrinet hvor jeg hadde alle mine hemmeligheter. La båndet omhyggelig forsiktig ned og låste. Så gikk jeg og la meg og sovnet med en gang.

Neste morgen var det første jeg tenkte når jeg åpnet øynene, "I natt drømte jeg noe merkelig".... "Eller drømte jeg det egentlig" Bort til kleskapet, frem med dette stålskrinet for å få vite om det bare var fantasien som spilte meg et puss. Båndet var der, og da visste jeg at jeg ikke hadde drømt.

Far satt på kjøkkenet og spiste frokost. Jeg kom drassende med kasettspilleren og satte den på uten å si noe som helst. Latet som om jeg bare satt og lyttet til noe helt uvesentlig, selv om jeg i all hemmelihet betraktet far som satt der å lurte på gva dette her var for noe. -"Vet du hva som blir sagt her, jeg skjønner ikke hva som sies her". Far lyttet, men han hadde aldri hørt et språk som dette. Så fortalte jeg det hele, men han trodde meg først ikke. "Dette her er jo ikke min stemme en gang, og jeg kan ingen andre språk en norsk" Til slutt så jeg at jeg likevel hadde overbevist han om at det var han som snakket. Deretter låste jeg båndet inn i skrinet og bestemte meg for at dette skulle jeg finne ut av. Familemedlemmer som jeg hadde i familien har reist verden over, noen som sjøfol og en annen som forsker. jeg spilte dette båndet til de så mange ganger at det begynte å bli utslitt. Ofte satt jeg bare å lyttet og lyttet til dette båndet, det virket så inderlig kjent, det var det verste med det hele. Som om jeg var der, en annen plass lenge før jeg var født, som om eg var der og hørte disse ordene. Men jeg har aldri funnet ut av dette, og egentlig bryr jeg meg ikke lenger om dette heller. Den siste setningen på båndet lærte jeg meg utenatt. Jeg visste det ville forsvinne som alt det andre, og jeg kan dette utenat den dag i dag. Dette skulle være begynnelsen på at jeg forsto at vi mennesker vi vet ikke alt, vi vet faktisk INGENTING, når det kommer til stykke. Dermed fant jeg nok en puslespillbrikke som jeg kunne bruke, min brikke, bare min og ingen andre sin. Siden har jeg sett så mange ting som jeg ikke kan forklare. mange ting også, men enkelte av tingene har vært av en sånn art at jeg har kunne bevise dette for mine omgivelser. Folk skal altid ha beviser, og når de får det, så negynner de automatisk å lete etter bortforklaringer, de begynner med hersketeknikker, latterligjørelse bare fordi vitenskapen enda ikke har funnet ut av disse tingene. Men det kommer med tiden. Jeg hadde fått mitt første bevis på at ting kanskje er annerledes enn det man oppfatter.

Motorsykkelen som forsvant

Et familiemedlen, en fetter av meg, og jeg hadde en avtale om å møtes. Han hadde motorsykkel som han var så glad i. Jeg satt hjemme hos han i Arna, men han kom mange timer senere enn avtalt. Da han kom så hadde han tårer i øynene. Han hadde vært på yrkeskolen og noen hadde stjålet denne sykkelen hans. -"DU har evner du, hjelp meg å finne sykkelen min. -"Jeg har ingen spessielle evner, sa jeg, jeg er bare som alle andre, hverken mer eller mindre. Han gav seg ikke. Jeg gjorde alt jeg kunne for at han skulle forstå dette, men når jeg så tårene i ansiktet hans, så tenkte jeg at ok, jeg skal prøve. Onkel klikket og begynte å gjøre det litt ubehagelig for meg, men jeg bestemte meg for at denne ene gangen så skulle jeg likevel prøve i håp om å stille sorgen til denne fetteren min.

Onkel var ikke så bli på meg der jeg kastet bort tiden hans med sånt "ungabungagreier". Egentlig var jeg enig med han, men jeg nektet å gi meg uten å prøve først. Kanskje jeg kunne få bevis på at "intuisjon" faktisk er noe som finnes og virker, tenkte jeg. Jeg prøvde først å tømme hodet for alt som het logikk og tanker. I stedet for lot jeg bare ting skje som det skjedde.

Indre bilder

Jeg lukket øynene, jeg så en parkeringsplass, hvor sykkelen en gang sto. Så jeg sier jeg ville dit først. Onkel mumlet mesteparten av veien for seg selv. Da jeg kom fram, så ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre, men gjorde det jeg så mange ganger før hadde gjort. Jeg bare lukket øynene og snudde meg rundt mens jeg følte om kroppen min reagerte på noen måte. For å ikke helt vite nøyaktig hvordan jeg snudde meg, og for å kontrollere meg selv, så snudde jeg meg mange ganger i sirkel, litt fram og tilbake og så hadde jeg ikke til slutt peilingen på hvilken vei jeg sto. Sakte begynte jeg og snu meg, og der kom det, dette trykket i venstre side av pannen, varmen som bredte seg ned over ansiktet. Ikke en eneste tanke, bare denne følesen. Jeg åpnet øyne og så i en bestemt rettning. Jeg gjentok dette, gang på gang, men endte opp med samme rettningen. Onkel knurret omtrent, og jeg sa til meg sjøl: "Helge... du er en jækla idiot! Se på deg sjøl for svarte". Hva hadde du sagt om en annen som sto slik?". Men jeg bare bestemte meg for å legge ned piggene, ikke bry meg om onkel som glatt hadde ringt etter kyndig hjelp hadde det ikke vært fordi han var så opptatt med å finne denne sykkelen. Fetteren min sa ingen ting. Til slutt sa jeg: "Vi skal den rettningen, sikkert Fyllingsdalen!" og slik ble det. Blodtrykket til onkel steg litt og fetteren min prøvde å roe det hele ned. Noen plasser måtte vi jo lete uansett.

I tunnelen lukket jeg øynene i håp om at jeg skulle se et eller annet i mitt indre. Jeg så bare tunnelen jeg så i det jeg lukket øynene. Men, pluselig beveget bildet seg framover, ut av tunellen og inn på en vei som gikk til høyre. Visste ikke at det var en vei der en gang. Jeg prøvde på stenge ute alle tanker, lyder og liksom holde meg til "den frekvensen" jeg var på. Et par meter inne på denne veien så så jeg for meg en deling av veien. Bildet i hodet mitt beveget seg videre på veien til venstre og opp en bakke. På toppen av veien svingte bildet inn på en skogsvei også til venstre. Skogsvei her??? Det går ikke an. Hjernen min begynte å jobbe og vips, så fikk jeg aldri bildene tilbake. Logikken ødela det hele. men jeg valgte å følge det jeg hadde sett.

DER var skogsveien!  Måtte nærmest grine meg til at vi skulle kjøre inn på denne hullete veien, men det oppsto en enorm krangel i bilen, men denne gangen måtte onkel kaste inn håndkleet. det virket mer som at NÅ skulle jeg og disse "ungabungagreiene" mine få oss en lekse så det sitter, og så gikk det inn til bilen omtrent stoppet av seg sjøl på grunn av veistandarden. Jeg så ned og følte meg som en idiot! Onkel hadde et foredrag helt til fetteren min sa : "Se, sykkelen min!" 

To litt sånne tøffe karer sto og dekket noe på bakken. jeg så ikke at dette kunne være en sykkel, men fetteren min sverget at han så skiltnummeret som de hadde klart å dekke til før jeg fikk sett.

Greit, vi er tre, vi tar disse her selv om de så litt sånn hardbarket ut begge to. Jeg gikk rolig rett på, men de to andre jeg hadde med gikk plutselig den motsatte veien. -"Jajja", tenkte jeg, "har vært i hardt vær før, går helt fint dette her." "Germonio og avgårde Kåre!"



Den gangen hadde ikke folk mobiltelefon men gikk med klokke. Jeg tråkket smilende bort til disse og spurte høflig om hva klokken var. Så hyggelig som disse to karene var, så tittet begge ned på armene sine samtidig. Jeg visste jeg hadde bare et halvt sekund på meg. Greip begge i håret, la den ene oppå den andre og så satt jeg meg på dem i det jeg forklarte at jeg ville brekke alt som beveget seg enten det var en finger eller en arm. Det kom frem en bitteliten lommekniv, pang, og så ble det stille. Jeg satt på de til politiet kom og han som trakk kniven mot meg, blødde fra nesen. Politiet jublet. Vi har vært på jakt etter disse to lenge. -"Blør du, ****, sa politimannen litt sånn, i det han bøyde seg over disse to. -"Ja, sa jeg, han trakk kniv på meg!, og da hadde jeg ikke noe valg". Han som blødde begyntre å sutre om noe greier at det var bare en liten lommekniv, men når han prøvde å hugge etter meg, så sa han. "No, skal jeg se hvor tøff du egentlig er", siste han sa før jeg på nytt satte meg på han. Jeg hadde sluppet disse to et lite øyeblikk fordi den ene spurte meg om det var greit at han tok seg en røyk, og det var dette som gjorde at jeg var på vakt. -"Næ, sa politiet etter å ha dunket hodet til han som blødde, bort i dørkarmen, i det disse to ble satt inn i politibilen. Han andre var nå heller en snill kar som sto musestille det meste av tiden. -"POLITIVOLD" skrek han første, og politimannen så på meg: "Så du noe politivold her? -"Nei, jeg er helt sjokkert jeg, hvorfor pokker stanget han inn i dørkarmen med vilje?", sa jeg og var på lag med myndighetene for en gangs skyld. Tydelig i alle fall at disse karene hadde gjort dem forbanna. NOK om det!

DETTE var var nok et bevis på at intuisjon, det er noe som faktisk eksiterer. Onkel snakket fælt om at i følge hans beregninger, så var dette en sjanse på millioner. På mange millioner. Men dette snakket han aldri noe mer om etterpå. Ikke et ord faktisk.

En spøkelseshistorie

Det virkelige store bevist som gjorde at jeg begynte å tro på disse "ungabungagreiene", vel jeg tror fortsatt ikke på ungabungagreier, men jeg tror på "intuisjon", selv om jeg vet det egentlig er noe helt annet vi snakker om. Vil bare ikke innrømme det offentlig... Ler!

En av mine gamlekjærester har jeg betrodd ting til, litt for mye, men hun sverget på å aldri røpe det jeg fortalte til noen.

En studievenninne av henne hadde så mye uro i huset. Ting forsvant. Det bråkte i huset og det var aldri et øyeblikk som var stille, fortalte hun til denne damen jeg var sammen med.Hun svarte: "Helge ser sånt, men jeg har ikke lov til å si noe."

De visste at jeg kom til å nekte på dette til jeg var blå i fleisen, derfor satte disse to menneskene seg ned og la en plan. Jeg måtte lures opp i dette huset uten å ane hvorfor de ville jeg skulle være der. Og jeg tullingen, beit på med søkk og snøre.

Ble fortalt at det var så enormt langt å kjøre, veiene var såpeglatte, og jeg bestemte meg sjøl for at JEG kjører DEG dit! De skulle lese på medisinstudiene sine, og jeg elsker å høre på disse som pugget. Vanligvis så satt jeg hjemme i et annet rom og søg til meg alt og kunne alt på rams, dager før disse kunne det. Satt de fast, så bare ropte de på meg, og enkelte ganger så kunne jeg hjelpe dem.

Kald trekk.

Det var bikkjekaldt og huset var veldig gammelt. Sten var godt varm, og peisen gikk for full fres. Stuen var formet slik at jeg ble sittende med ryggen ut mot rommet i tosetere jeg satt meg i. Disse satt motsatt av meg i treseteren med ansiktete vendt ut mot rommet. Disse leste og pugget, celledeling var emnet, noe jeg har satt meg litt inn i for mange år siden, men som gjerne kunne trenge en oppfriskning.

Etter en tid kom det plutselig en iskald trekk. Det første jeg tenkte på at en dør måtte ha blåst opp, eller et vindu hadde åpnet seg, eller noe sånt. Gulvtrekk, kaldt som pokker. Tittet bort på innerdøren som førte inn i stuen, ingen tin, den var lukket. Må være et vindu da, tenkte eg og snidde meg. Fadern så jeg kvapp, holt på å sprette bort i sofaen til disse damene, men et kalvt sekun detter så var det over. Var bare ikke forberedt på det jeg så. Var like rolig igjen med en gang Tre meter forran meg sto en eldre mann og en eldre dame og de bare stirret MEG inn i øynene og så ikke på disse to andre i det hele tatt. Jeg bare snudde meg igjen og satt meg til rette i sofaen mens jeg tenkte med meg sel, at jeg har nok sikkert bare sittet forkjært, klemt en pulsåre eller noe sånt. Jeg nektet å tro det jeg så. Sånn satt jeg faktisk i et halvt minutt og betraktet disse ti i treseteren. De reagerte ikke i det hele tatt, så det var sikkert bare meg det var noen ting i veien med. Så jeg måtte bare se en gang til, men dette skulle gjøres så forsiktig at disse to ikke merket noe. Så jeg latet som jeg følte meg hjemme, la meg slitt godt tilrette i sofaen slik at jeg og kunne se ut i rommet. De sto der forsatt og glodde like mye på meg. Men denne gangen hadde jeg bestemt meg for at jeg skal glo tilbake, jeg fantes ikke oppskaket eller redd på noen måte. jeg bare kvapp litt da jeg så to skikkelser som jeg ikke hadde hørt.

Damen var så merkelig utydelig, sto 45 grader i mot meg med samlede hender på magen. Sort forkle eller skjørt, hvit bluse og oppsatt hår. Hun var ikke så tydeli. Men mannen som sto vent på skrå mot henne, ogå i 45 grader, han var krystallklar. Og slik satt vi nå og glodde på hverandre i sikkert 20 minutter. Av og til snudde jeg meg for å se om de to andre så dette også, men neida. Der gikk det i mitose og meiose, prokaryoter og eukayoter.

Jeg begynte å studere mannen, som muligens så ut til å være i 70 års alderen. Brune skinnsko, en sånn Olsenbandenbukse med tilhørende dressjakke, brun tweed, typisk rundt 1970 med smale ben nederst i buksa. Jeg så ikke ringer, klokke eller noe sånt, men han hadde på seg en blå pologenser med høy hals. Et brunt belte med en veldig enkel spenne. Ansiktet hans var veldig spesielt. Haken gikk liksom fra nesen og rett ned i pologenseren uten noen særlig fremtredende hake. Han minnet meg om en hovmester i en tegneserie jeg leste som barn... Severin, het denne hovmesteren. Holdningen hans var bestemt og rett, og han holdt hendene på nøyaktig samme måte som damen ved siden av gjorde. De bare sto der, helt ubevegelig. Han var en anelse rødmussen i ansiktet, nesen en tanke "opplåst?" med grove porer. Håret hadde en gang vært rødt, men det var nesten grått nå. Han flyttet ikke blikket fra øynene mine og jeg satt nå der, helt avslappet og rolig mens jeg bestemte meg for at dette skal jeg ALDRI fortelle til en levende sjel. Husker jeg tenke "Jeg er døtte meg blitt kokko!"

Så forsvant de liksom akkurat som et lys brenner ut, og da kom varmen tilbake.

Jeg snudde meg og hørte videre på disse damene, mens jeg tenke, dette har jeg bare ikke sett! Hele tiden gjorde jeg mitt ytterste for å finne en logisk bortforklaring, men måtte gi opp. Jeg er søren meg blitt kokko!


På vei hjem, så sier denne kjæresten min, -"Jeg så du var så merkelig når du var der, så du noe i det der huset eller?" DA skjønte jeg at de hadde lurt meg opp dit. Hun hadde ikke fisket ellers, fordi jeg visste at det ikke vistes på meg, annet en det første halve sekundet, men jeg så jo det at de ikke fikk dette med seg.

-"Så hva for noe?" sa jeg og spilte overasket. "Hva var det jeg skulle se da?"

Mistanken ble enda sterkere da hun begynte å fortelle om egne hendelser, men jeg ignorerte alle forsøk, hun var gjennomskuet.


Neste dag kjørte jeg henne til skolen og jeg hentet henne etterpå. Disse to hadde snakket seg i mellom, og begynte å lage nye planer, og denne gangen fungerte det så det sang etter. Hun hadde tatt med et passbilde av onkelen sin. De ble enige om at det skulle se ut som det lå på gaten, og at hun jeg bodde med tilfeldig fant dette.

-"ÅÅÅ, her ligger det et bilde på gaten, er det ditt?
Jeg tenkte plutselig på passbildet av ungene mine, kanskje jeg kan ha dradd det ut av lommeboken da jeg fant fram bilnøklene. DER VAR HAN!!!!!!!! Fikk bildet, men da eksploderte jeg: "Helsikes fyr! Han der forfølger meg søren meg også, skreik jeg sint. "Samme fjeset, samme mann, samme jakke, pologenser og alt!" Jeg ble faktisk forbanna! Jeg hadde røpt meg, og måtte fortelle alt, og fortale alt disse to hadde gjort. 1-0 til overmakten.

Kjæresten min den gang visste ikke hvordan han døde, hun visste ikke hva han het. Jeg fikk bare for meg at han het Oscar og døde rundt 1970. Jeg så for meg en hvit bil, en Polo stasjonsvogn... Stemte på en flekk. han het Oscar, døde i 1970 i en slik bil, fikk se bilde av bilen også. Lå over i dette huset et natt, så ingen ting, og det påstås at det har vært stille siden.

Hvorfor forteller jeg dette? Dette var den puslespillbiten som lærte meg at alt som ikke stemmer med fornuften, alt man ikke er vant å se, vant til å høre om, det blir til et bedrag, en konspirasjonsteori på grunn av vår egen uvitenhet. Sannheten vi setter oss blir basert på det vi får servert. Vi lukker oss for andre muligheter og nekter å se etter andre mulige forklaringer. Dermed så hinder vi oss selv til å utvikle oss, og bare blir drivende rund styrt av vær og vind uten å kunne påvirke dette. Andre vil utnytte dette.

Derfor kunne jeg nå putte denne brikken på plass i mitt puslespil som stadig ble mer omfattende og stadig større. Vår egen uvitenhet setter grenser for oss, hindrer oss, ødelegger vår egen utvikling og forståelse. Man trenger ikke forklare alt man ser, hører og observerer av alt. Det viktigste som jeg lærte her er at vi mennesker alltid skal bortforklare de faktiske observasjoner og erstatte det vi observerer med noe viss vass som høres logisk ut, det flertallet bestemmer skal eksistere eller ikke. Det er det som gjør at vi mennesker blir så små. Hvor mange ganger har jeg ikke kommet ut med noe som blir helt stemt ned uten noen form for argumenter, men kun ved hersketeknikker som er den store taperens beste våpen, et våpen som faktisk forteller mest om hans egen uvitenhet til tross for at man fremstiller dette som en meget stor og utvidet forståelse man har for å gjøre inntrykk på omgivelsene. Latterligjørelse. Ingenting vesentlig skjer før et mønster blir brutt, derfor forteller jeg dette i dag. Dette ble biten jeg legger ut i dag. Kan du bruke den, så bruk den, passer ikke den inn i ditt bilde, så la den ligge.