Intuisjon

Intuisjon

Min interesse for historie, for samfunnsorientering, for medisin, for menneskets natur på godt og på det vonde, ble forsterket og utviklet da jeg ble markedsfører for et at de store selskapene som sorterer under WEF. Jeg hadde ikke noen som helst bakgrunn og utdannelse innen markedsføring. Alle gikk bare snakket om denne jobben som var utlyst, mennesker med solid bakgrunn og utdannelse. Den jobben er min, uansett selv om jeg er minst av alle her, tenkte jeg med meg selv. Jeg bare VET det! Akkurat som den gangen da jeg satt i min ungdom foran en rekke mennesker på et jobbintervju, der jeg søkte på en jobb som ekspeditør hos Volvo. Det var en enorm pågang, jeg hadde null erfaring og 29 mennesker med solid bakgrunn var mine konkurrenter. Jeg var siste mann inn på intervju. -"Hva kan du da", ble jeg spurt, og da visste jeg hva disse tenkte og hvorfor de spurte som de gjorde. -"Jeg kan ikke en dritt, men jeg elsker å lære", sa jeg". Glemmer ikke alle disse ansiktene som bare satt der og gapte, flirene som kom etterpå. Siste ordene jeg fikk da jeg gikk var: -"Egentlig kan vi ikke en dritt vi heller, så du vil nok passe inn her. Jobben er din!".

Jeg gikk bare rett opp til en av disse som var sjef der, den gang jeg bestemte meg for å bli merkedsfører, og møtte en mann som har betydd mye for meg i livet senere, en mann som vil bety mye for meg inne i mitt hjerte så lenge jeg lever. Jeg vet ikke hva det er, men det er ikke alltid med øynene jeg ser, en gave jeg har etter bestemor som hadde det slik og. Jeg kan fanges av energier jeg passerer og snur meg etter ting bare fordi det liksom «roper» på meg. Sånn har det vært siden jeg var barn, og når jeg åpner og fortelle hva jeg tar til meg, så får jeg vanligvis en støvel langt ned i halsen. Men jeg har faktisk fått bevist flere ganger med helt konkrete bevis som har sjokkert mennesker rundt meg på at jeg kanskje sanser ting, hendelser, ting som holder på å skje som jeg UMULIG kan ha visst om. Jeg vil ikke utdype dette. I alle fall så er det denne evnen som gjorde at jeg fikk denne jobben som markedsfører, og så tok jeg skolegang i etterkant. I tillegg har jeg druknet meg i litteratur om emnet, utenlandsk som innenlands. Ikke for å lære meg hvordan verktøyet skal brukes, men for å forstå de krefter som påvirker oss.

Jeg gikk i Bergen sentrum for meg selv, og det myldret av mennesker rundt meg. I det jeg passerte et fotostudio, så var det som om jeg ble truffet av noe. Det kjentes ut som en slags varmeovn som ble satt på den ene delen av pannen min, en følelse jeg har fått tusenvis av ganger og var godt kjent med. -»Hva er det jeg skal se?» sa jeg til meg selv, og prøvde å se inn i lokalet, forbi alle bildene som var utstilt i vinduet. I halvmørket på veggen bakerst var det jeg ble tiltrukken av. Butikken var stengt og jeg la hendene ved ansiktet mitt slik at jeg kunne se bedre det som på en måte «ropte» på meg. Der så jeg et flott menneske, der så jeg flotte barn, mennesker jeg aldri har sett før og mennesker som jeg skulle bli kjent med mange år senere.

Jeg vet dette høres sinnssykt ut, og mang en gang har jeg fått høre at det er noe i veien med meg som har det på denne måten. Faktisk har jeg brukt mye energi på å skjule denne evnen, og jeg kommer til å forsette å gjære dette så lenge jeg lever. Jeg forteller dette kun av en hensikt, jeg vet at den som trenger noe av det jeg gir fra meg her, den vil forstå. Den vil forstå fordi den har helt andre verdier enn mennesket rundt seg. Den som ikke forstår dette, den vil aldri forstå dette uansett. Den mangler noe, en egenskap vedkommende en gang hadde som barn, som ble slipt vekk for at dette selvstendige individet skulle passe inn i andre menneskers verden. Den som forstår vil vite at jeg har egenskaper uten at jeg forteller om dette, egenskaper jeg mang en gang har sjokkert omverden med, mang en gang har fått håndfaste beviser for der folk sier, -»Hvordan visste du at dette ville skje?». -»Er du synsk». «Nei, jeg er ikke synsk på noen måte, jeg bare føler, jeg tenker, og observerer.»

Guiden på Kypros

Jeg skal ta enda et eksempel bare for å illustrere dette. Ofte reiste jeg rundt i min ungdom omkring i verden på egen hånd. Jeg måtte bare ha opplevelser som jeg kunne vokse og utvikle meg på, uavhengig av andre mennesker. En dag så sto jeg på en flyplass på Kypros og bare beundret den enorme verden denne flyplassen utgjorde i seg selv. Tusenvis av mennesker, tusenvis av forskjellige energier jeg bare kunne ta å føle på. Jeg var liksom i paradis, og jeg bare sanset, betraktet og tok inn alt inntrykk. Jeg tror alle har det slik når de kommer til verden, men at omgivelsene sliper det dette av oss etter hvert som vi formes og slipes til for å passe inn i andres mennesker og virkelighet.

Flyplassen var så enorm at jeg ble bare stående så lenge å betrakte at jeg faktisk holdt på å miste bussen som skulle ta meg videre. I hviken retting jeg skulle gå for å komme til utgangen, eller til bussen ante jeg ikke. Jeg tenkte et halvt sekund at alle disse guiden i de flotte uniformene var en grei indikasjon på hvor jeg skulle gå, så jeg gikk i rettingen av disse.

Jeg passerte en søyle, en enorm søyle med en stor diameter i det jeg gikk mot utgangen. Som nevnt over her da jeg gikk forbi dette fotostudioet, så kom denne «bølgevarmen» og traff venstre side av pannen min igjen. -»Bak denne søylen står et godt menneske, tenkte jeg med meg selv. Jeg gikk halvveis rundt denne søylen og jeg kunne knapt nok tro mine egne øyne. En guide, en ung vakker jente med lyst langt hår som rakk langt ned på ryggen sto der. Ikke spør hvordan jeg visste det, men jeg følte på meg at hun hadde problemer med hoften elller bena sine. Jeg bare kjente energien hennes. Tok et kort blikk på henne et sekund og så gikk jeg videre uten å tenke mer på denne jenta. Kypros ja, her var jeg.

Flere tiår senere var jeg på Lillehammer, på Skogli rehabiliteringssenter. Jeg var så skadet og hadde vært det i mange år, og hadde fått tilbud om rehabilitering av fastlegen min. Tok bussen ned, dro med meg kofferten, og stilte meg i resepsjonen som var tom. Bak ryggen min var det en kantine med enorm mange mennesker. Der kom denne «bølgen av «varme?» igjen, men traff meg i bakhodet denne gangen. Jeg snudde meg og så bare en masse med mennesker som satt der og spiste. De satt så langt unna, at jeg liksom ikke fikk sett disse menneskene, men det gjorde i grunn ikke noe, fordi blikket festet seg på et halvt bakhode med lyst hår som satt helt innerst i lokalet. Ikke kunne jeg se om dette var en ung jente, eller en gammel dame, jeg visste bare at dette mennesket kom jeg til å bli veldig god venn med og som ville ha en betydning for mitt liv. Det ble det også.

Jeg snudde meg igjen og etter en tid kom en av personalet som smilte hyggelig og forklarte meg hvordan jeg skulle forholde meg. Da jeg var ferdig, så snudde jeg meg og holdt på å kollidere med dette halve hodet jeg så langt inne i lokalet. Det var denne guiden, dama jeg passerte for mange år siden på Kypros, dama som sto bak denne søylen., dama jeg betraktet i noen sekunder. -»Hei, jeg heter «Eva», sa hun, og rakk meg hånden.». -» Ja, deg har jeg sett før», sa jeg du var guide på Kypros i sin tid. Uttrykket i ansiktet hennes glemmer jeg aldri. Dette skulle bli en av mine beste venner her i livet, hun og et av hennes barn. Hun var der på grunn av problemer med hoften og bena.

Jeg satt på jobbintervju, ville ha jobben som markedsfører, og jeg sa til vedkommende som intervjuet meg, at -«deg har jeg sett før, du hadde en gang et bilde hengende av deg i et fotostudio i Bergen, Star Fotostudio, du og familien din, sa jeg. Jeg så overraskelsen, det var korrekt.

Etter en rekke intervju, jeg tror ikke jeg hadde søknad en gang, så fikk jeg hilse på en av lederne. Han sto der i døren med høy sigarføring, og jeg kjente bare at meg og han der kommer aldri til å gå overens. Slik ble det også, selv om jeg innerst inne ble veldig glad i denne mannen på mitt vis, til tross for at vi mang en gang kranglet så busten føk. Han utfordret meg, undervurderte meg, og han sa «du lille mann» til meg. I det han gikk ut døren for siste gang, sto jeg ved døren. Dro han til siden, og sa det var en ting jeg ville lære han. Mannen stoppet, lyttet og jeg sa: «Liten tue kan velte et stort lass». -»Jeg vet det, jeg har lært det nå», sa han og gav meg et klapp på skulderen. Etter dette ble jeg faktisk glad i denne mannen. For et mot han hadde som kunne innrømme noe slikt. DET løftet han virkelig høyt opp i mine øyne, DET gjorde han til en stor mann i mine øyne.

Jeg ble spurt om hva jeg synes om denne nye sjefen min jeg hilste på, som jeg helt ikke var komfortabel med. Jeg sa som det var siden jeg bruker å si sånn som det er, jeg likte han ikke. Jeg møtte et svært så overrasket blikk, selvfølgelig forstår jeg at man rett og slett ikke sier sånt når man er på jobbintervju. Så sier jeg videre, du har dine feider med denne mannen du og, og innerst inne er du ikke så overbegeistret for mannen du heller. Jeg så du ubevisst krøket deg litt sammen i det mannen kom inn døren. Det var alt jeg trengte å se. Dermed var jobbintervjuet over.

Noen dager senere ringte vedkommende som jeg hadde snakket med, og det ble et nytt intervju. Plutselig fikk jeg beskjed om å beskrive denne mannen jeg ikke likte og fortelle hvorfor jeg følte som jeg gjorde.
Uten å ha sett vedkommende før, så kunne jeg beskrive hva jeg så, ut i fra det jeg følte. Jeg kunne fortelle om oppveksten til denne mannen, jeg kunne fortelle om faren jeg aldri har hørt om osv. Jeg kunne fortelle at faren måtte en gang ha eid et stort firma, og jeg fortalte hvordan det gikk med firmaet også. Merkelig nok dukket bilder opp fra krigens dager, og «motstandsbevegelsen», men dette sa jeg ikke noe om. Ikke vet jeg hvorfor disse bildene dukket opp i mitt sinn heller, men jeg har aldri brydd meg om å finne det ut heller. Hadde jeg sagt noe om dette så hadde jeg blitt hentet av folk i hvite frakker uansett.

Så sier dette flotte mennesket til meg, jobben er din, det er menneskekjennere vi har bruk for. Du så dette på ti minutter, det jeg har brukt tre år å finne ut av. En annen fortalte meg siden at han sa, enten så har jeg gjort mitt livs største tabbe, ellers har jeg gjort noe enormt bra her. Det svaret har jeg aldri fått selv... Ler! En god venn fikk jeg i alle fall, en mann som fortjener min respekt. En mann med et fantastisk hjerte, med fantastiske barn som det virkelig lyser godhet av.

Hvorfor forteller jeg dette her? Det kommer jeg inn på i et kommende blogginlegg. Ikke sikkert det det blir det neste jeg skriver om, fordi jeg med viten og vilje hopper frem og tilbake i historien for at du skal forstå det jeg prøver å få frem. Jeg finner ikke puslespillbitene i rekkefølge, og det er mine biter jeg legger fram her i all offentlighet slv om jeg faktisk sliter med hvert ord jeg legger ut av forskjellige grunner. Den som har interesse av å se på min puslespillbit, den kan få se på det. Den som kan bruke det i sitt eget bilde, den skal mer enn gjerne få bruke dette. Den som vil bruke bitene for å tilfredsstille sin egen ondskap, den bør bare la disse bitene ligge. Vedkommende vil aldri bruke bitene for å vokse og utvikle seg selv på uansett. Vedkommende vil aldri være i stand til å tenke selv, takket være tilpasningen gjennom livet som har gjort at vedkommende skal passe inn i et system, et system som er styrt av mennesker som gjerne vil ha ting til egen fordel.

"Hvis man selv er utålmodig, gjør det godt å se på treet. Kanskje innse at som treet føler også menneskene en vekstprosess man ikke kan skynde på." - Vera Heriksen Foto: Helge Aspevik-
"Hvis man selv er utålmodig, gjør det godt å se på treet. Kanskje innse at som treet føler også menneskene en vekstprosess man ikke kan skynde på." - Vera Heriksen Foto: Helge Aspevik-