Mitt puslespill

Mitt puslespill

Urettferdighet, maktmissbruk, løgn, grådighet er det jeg tåler minst her i verden. Siden barnsben er det et ord som har fulgt meg gjennom livet. Ordet er HVORFOR. En umettelig søken etter hvorfor, gjorde at jeg i en alder begynte å interessere meg for vitenskap. Jeg ble veldig opptatt av å iaktta mennesker som menneske, og ofte som 16 åring, da jeg var ferdig for dagen da jeg gikk i tømrerlære, så reiste jeg til byen og kunne sitte i timesvis å bare betrakte det jeg så utenfor kafe vinduet. Jeg elsket det! Jeg kunne sitte å studere øyne, særtrekk, adferd, klær, sko, klokker ringer smykker, språk, bevegelser, ja, selv føle denne energien til disse menneskene. Noen var "trykkende", mens andre oste av noe "harmonisk og godt". Noen gjorde meg sliten, andre det motsatte, selv om jeg bare betraktet dem.

Som oftest så jeg det ingen andre så. Det kunne gjerne være to stykker som satt i hver sin bil, så sinte på hverandre, at slev og spytt, kombinert med en masse med banning og steiking, gjorde at jeg glemte resten av verden for en tid. Vindusviskerne kunne like godt ha vært festet på innsiden av ruten i begge kjøretøy, der var det våtest. De kunne vise fingen eller knytteneven til hverandre, godt innpakket i sin egen trygge verden, bestående av et metallbur og glass. Straks disse kom ut i åpent landskap, bort til hovedingangen, så åpnet man døren for hverandre med et smil og en hyggelig gest som de aldri hadde møtt hverandre for aller første gang. Ingen ting gikk meg hus forbi der jeg satt, gjerne med en brus og et smørbrød i timesvis, og betraktet hver eneste hendelse, hver eneste bevegelse jeg så, fingrer hender, negler. ALT! Jeg bare elsket å betrakte, sette sammen det jeg så, og lære noe ut av dette som jeg kunne bruke for å sette sammen mitt puslespill. 

Alt av lærebøker om forskjellige emner kunne jeg legge til side, ville lære min verden å kjenne på min måte, ut i fra det jeg selv gjorde av egne faktiske observasjoner, og ut i fra egne sanser. Jeg ville gjøre mine egne intelligente valg, bruke mine egne sanser, og hele tiden føle og kjenne på det jeg så. Jeg følte andres glede, jeg følter andres sorger og frustrasjoner. Jeg kunne alltid finne noe godt i de fleste mennesker, og valgte ofte å vurdere mennesker, gjøre opp mine egne meninger, uten å lytte til de som gav meg råd og tips basert på sin egen dømmekraft, der de gjerne bare lette etter ting som ikke var bra.

Jeg har kunne vandre mellom de svakeste, de sterkeste, de best utdannede og mannen som gjerne har nok med å eksistere, uten likevel å passe inn noen steder blandt disse. Skulle jeg passe inn noen steder, så er det hos de svakeste fordi jeg en gang var en av dem. Jeg har egentlig aldri passet inn noen plasser, fordi jeg sier ting som det er, som oftest til den ingen andre våger å sette seg i mot. Livet har lært meg dette.

Du vil nok oppdage at etterhvert som jeg lærer nye ting, gjør nye observasjoner, tilegner meg ny oppdatert kunnskap, så vil jeg gjerne stake ut en ny kurs, kanskje den samme veien som jeg kom i fra. Nye konlusjoner, nye tanker vil erstatte det gamle, ettersom vi alle er i stadig utvikling. Jeg vet, at dersom man kun velger å holde en og samme kurs, koste hva det koste vil, så vil man før eller siden lide skipsforlis. Jeg finner en puslespillbrikke som passer inn i det store bildet, og bildet blir tydlige etter hvert som flere brikker faller på plass, og her vil jeg dele mine fragmenter av det bildet jeg får frem.

En ting er å tro at du er på rett vei, noe annet er å tro at din vei er den eneste. (Paulo Coelho) Foto: Helge Aspevik
En ting er å tro at du er på rett vei, noe annet er å tro at din vei er den eneste. (Paulo Coelho) Foto: Helge Aspevik