Et eventyr

Et eventyr

Jeg har "bygget" om et eventyr som jeg lærte som barn. Elsker eventyr, så jeg tillater meg å skrive min versjon her, et eventyr jeg en gang bygget om for å forstå det naturlige menneskets natur. Jeg skal fortelle det slik jeg husker jeg beskrev dette til meg selv som barn.

Som barn likte jeg å se på Barne-TV. Satt og slukte opptredenen til figurene, Pompel og Pilt. Gordon vaktmester var skikkelig skummel fordi han så grusom ut, og Pompel og Pilt var livredd han, jeg med. Verre var det med mister Nelson i en annen serie. Den skumle bjørnen stjal brillene hans! Helt uskyldige greier, men jeg var likevel redd disse! Frykt, inntrykk, som nå ble lagt til og omdannet i mitt sinn! De voksne forklarte meg at dette ikke var farlig på noen måte, og lo av det hele. Jeg hørte på dem og forsto at dette kunne ikke påvirke meg på noen måte, var ikke helt enig. Fullstendig uskyldig og harmløst, en mulighet til å lære prinsipper og forskjell på rett og galt, har jeg hørt de voksne si senere. Likevel så så jeg en masse barne-TV, uskyldig barne-TV som gjorde at jeg sjekket under sengen og i skapet før jeg la meg. "Tenk om det finnes slike Gordon-vaktmestre og sånne bjørner på ordentlig?"

Ja, er det egentlig helt uskyldig, helt upåvirkelig for et barnesinn? Alle de voksne sier det, og de ler godt når de ser at jeg ligger og kryper forran sengen, og sjekker om Gordon vaktmester er der. Gordon vaktmester ble etter hvert byttet ut med krokkodiller, så spøkelser og deretter onde mennesker som skulle ta meg. Det fikk ingen vite, jeg var jo ingen psyse heller. Ingen fikk vite at jeg var redd mørket, var redd skogen, redd gor alt det ukjente jeg ikke kunne se og ta på.

Folk sier jeg kan så mye. Forsto meg på så mye, gjerne på ting som jeg burde være minst dobbelt så gammel for å forstå og mestre, ble det sagt. Personlig hevder jeg at vi alle var født med den gaven, med den intuisjon og den forståelsen fra fødselen av. Vi var bare helt perfekte, men vi hadde ikke blitt formet til det "bedre" ennå. Vi hadde en masse med medfødte egenskaper som med tiden ble visket bort, akkurat som med barna i Petter Pan, som mistet sine egenskaper etter som man vokste opp. Petter Pan var den første som hjalp meg med en av mine første puslespillbrikker.

Hvorfor mister vi egentlig disse egenskapene, og hva er det som gjør at vi blir som vi blir, har jeg tenkt siden barnsben av. Til slutt utviklet jeg en slags motvilje til alle disse uskyldige barne TV-programmene, og siden ble dette overført til all denne daglige volden, drapene, grusomhetene som kontinuerlig ble vist på dagsrevyen. Sjelen min klarte ikke denne ondskapen, selv om de voksne sa at litt samfunsorientering var det beste for meg. Helt av seg selv trakk jeg meg vekk fra denne kassa i stua, og fant noe "mer" matnyttig å ta meg til. Lesing og historie ble min store hobby. Alle disse store oppdagelsene i verden, og mest av alt, oppdagelsen av Amerika. Mennesker som trosset alle grenser, beveget seg inn i det ukjente, i en verden de ikke kjente til. En verden full av farer, hvor man aldri visste hva som møtte dem. Dette synes jeg var så spennede.

Jeg kunne som liten gutt titte ut på barna som lekte i snøen. Sitte der og fryde meg på deres vegne, leve meg inn i alt de gjorde, uten en form for misunnelse merkelig nok. Jeg bare satt der en gang og beundret gutten som satte i snøen, han med alle de fine lekene sine, Knut het han. Jeg frydet meg over at han oste av glede, den snilleste gutten i gaten.

Alle er født slik, tror jeg, hver eneste av oss, men jeg tror noen blir mer upåvirket enn andre, og noen blir mer styrt enn andre, alt etter omgivelsene man befinner seg i. Det sies man formes av omgivelsene, de gjør oss til den vi BLIR. Jeg er ingen psykolog, jeg kjenner ikke til alle disse læresetningene der man påstår at man nå har klart å kartlegge memeneskets natur og tankegangg, og kan forutsi en hver handling. I dag så hevder vår kommende regjering at de nesten er kommet så langt at de kan lese av tankene våre. Man kan oppdage mennesker som kan utvikle seg til psykopater før de er ti år, og man kan hjelpe dem tilbake til samfunnet slik at de kommer på rett vei. De sier de kan bruke dette i rettsaler, avsløre selv den minste løgn. verden skal bli et bedre sted, ingen kriser skal få ramme menensket lenger. Ja, selv en av bloggerne på WEF sine sider sier at at de er i stand til å lese alles tanker i forkant for å hindre forbrytelser i mot menneskeheten. "Vi skal bli lykkelige og ikke eie noen ting", sier lederen for den nye regjeringen vår, Klaus Schwab i sin siste bok. Jeg har selv lest deler av boken. 

Stadig påvirkning av mennesker, deres energier, inntrykk, press, stress, forming for at du skal gjøre ting riktig, det er som en finmasket fil som sliper av oss disse egenskapene som vi er født med. Litt og litt, helt umerkelig og helt i tråd med hva samfunnet ønsker av oss, og de som virkelig er "heldige" er de som en gang var helt rene hvite ark, men som nå er preget av all informasjon, av alt som påvirker vår verden siden barnsben av. Jeg var en gang markedsfører under et av disse selskapene i WEF, den nye regjeringen vår, og dermed fikk jeg kjennskap til hvordan vi enkelt kan lede folk på riktig vei, riktig nok med tanke på profitt den gangen. Slik er det ikke i dag, profitt har ingen betydning nå som mennesket skal berges mot seg selv, berges fra all forurensing som disse kommersielle selskapene og de rikeste menn i verden eier. De som nå skal endre menneskets ardferd for å gjøre verden til et bedre sted for alle.

Vi blir lært opp at dersom vi blir redd, så er vi pyser. Vi blir lært opp at frykten kommer av at vi ikke forstår. Vi merker aldri forandringene, fordi vi blir fratatt retten til å tenke selvstendig helt fra dagen vi blir født. I disse dager sies det fra vår kommende regjering, "Ingen skal eie noe, og alle skal være lykkelige". De som sier dette, de har ingen interesse av å være lykkelige, fordi disse sier de skal overta alt du eier. De skal ta byrdene på sine skuldre for oss mennesker, basert på godhet og filantropi der man handler etter eget beste uten tanke på profitt.

Tenk å være så hjertegod at disse tar på oss vår lidelser, akkurat som mannen jeg først lærte om da jeg som liten gikk på søndagskolen og hadde et kort med noen gullfisker, noen blanke fine stjener som betydde mye mer for meg enn det som ble fortal på denne sødagskolen. Vi formes til å bli den samfunnet forventer av oss, vi straffes om vi trår feil, hele tiden så skal vi "ledes på riktig vei".. Er dette egentlig riktig vei? Jeg vet ikke, jeg har ikke svar på dette, jeg har bare noe inne i meg, dypt der inne som sier at dette kanskje ikke er riktig vei.

Det er ikke noe annet enn mine tanker. Dette er også en av mine puslespillbiter, som har hatt betydning for meg, derfor forteller jeg dette eventyret jeg har "bygget" om litt, for å få en bedre forståelse av verden vi lever i. Den vakre verden, med alle disse grusomhetene som vi døgnet rundt får se på TV, høre i radio, disse elementene, fragmentene som skal medvirke til at jeg går på riktig vei her i livet. Så var det dette eventyret mitt som har ligget i meg siden barnsben av, eventyret som ble mine tanker, eventyret som førte meg på ville veier.

Den vakreste skapningen av alle fugler 

Den vakreste og fineste av alle fugler, fløy høyt oppe under himmelen. Den var den vakreste skapning, helt upåvirket av verden der nede langt under den. Den fløy fritt, og alle skapningene på jorden misunnet denne vakre fuglen denne friheten. Mange av skapningene der nede på jorda ønsket innerst inne, at fuglen skulle miste sin frihet, sin skjønnhet, slik at deres egne feil og mangler ikke ble så synlig. "Kunne ikke bare denne fuglen ha vært som oss alle andre, kunne ikke noen bare fange den og lede den  riktig vei?", akkurat som alle de andre skapningene på jorda, som en gang ledet hverandre igjennom historien i generasjoner.

Fuglen ville ikke dette, den kjente ikke annet enn sin egen frihet, den ville beholde sin frihet, sitt selvstendige jeg. Fri til å tenke og fri til å dra hvor den vil.

Men, en dag... en dag fikk fuglen øye på en mann. Fuglen så dette var en god mann, og fløy derfor ned til mannen som bar på en liten eske med jord i. Mannen hadde en fiskestang i hånden, og fortalte han brukte å fiske der hver eneste dag.

-"Hva er det du har i esken din?" spurte den vakre fuglen?
-"Å det er bare meitemark jeg bruker til å fange fisk med", sa mannen. Jeg har så mange at du kan godt få en av meg om du vil ha.

"Ja", tenkte den vakre fuglen, "dette skader ikke, tvert om". "Dette er ikke noe som er farlig på noen måte". Jeg vil fortsatt være den vakreste skapningen på jord, jeg vil fortsatt kunne fly høyt hevet over alle de andre skapningene, og kanskje jeg bare blir vakrere når jeg får den næringen jeg trenger.
Fuglen, takket ja, men mannen hadde et ubetydelig lite ønske. Han ville ha den aller minste, den mest ubetydelige fjæren fuglen hadde i bytte for marken.

Så forsiktig som denne fuglen var, så tenkte den seg nøye om. Den vil fortsatt være helt uforandret, upåvirket, og være like vakker som den alltid har vært. Den var fortsatt like fri og mannen ville nok bli veldig glad for den lille fjæren siden han ønsket seg den. "Så stor mark i bytte for en helt ubetydelig fjær, en fjær jeg ikke en gang har bruk for." Dessuten kan barna mine få en del av denne marken, så det finnes ikke noe galt i gjøre dette på noen som helst måte", tenkte fuglen med seg selv.

Fuglen tok marken, den ble gitt den største av de alle, og mannen fikk den minste fjæren fuglen hadde. En overveldende følese av lykke for igjennom fuglen. En helt ubetydelig liten fjær.
Så fløy fuglen opp under himmelen, og den var like fri, like vakker som den alltid har vært. Like fri som den var født som å være.

Neste dag kom fuglen på at mannen brukte å fiske hver eneste dag, på samme sted som dagen før. Den vakre skapningen fløy tilbake til stedet, og ganske riktig, der satt mannen og fisket, og esken hadde han ved siden av seg.

Fuglen landet på hånden hans, full av tillit, uredd denne mannen som ikke var til skade på noen måte. En stor flott meitemark ble byttet mot en liten ubetydelig fjær, noe så enkelt. Så fløy fuglen lykkeligere en noen gang, høyt opp mot himmelen. Livet hadde blitt så mye enklere. Den slapp å krype rundt på jorden slik de fleste andre skapningene lang der nede gjorde dette. Den var virkelig fri og hadde aldri hatt det så godt og trygt.

Dette gjentok seg hver eneste dag, men en dag så oppdaget fuglen at den hadde gitt bort det meste av fjærene sine, de ubetydelige fjærene som ikke hadde noen betydning på dette vakre utseende, som ikke hadde noen betydning for friheten. Den kunne ikke fly lenger, den hadde mistet sin frihet, fordi den ikke så de små forandringene som den utsatte seg selv for. Forandringer som gjorde denne fuglen til en trist stygg ribbet skapning, fratatt alt det vakre som den en gang besto av og som måtte gå rundt på jorden og leve akkurat som alle andre. Friheten fikk den aldri igjen. De enkleste valg, de enkleste løsninger, og troen på at disse ubetydelige små forandringene ville resultere i en lykkelig tilværese uten noen form for sorger.

Et barnesinn. Foto Helge Aspevik
Et barnesinn. Foto Helge Aspevik