Aldri på min vakt

"Aldri på min vakt"

Denne biten er det vanskeligste jeg har skrevet om i hele mitt liv. Skrev om dette for litt siden på Facebook, men bestemte meg for at dette skriver jeg ikke en gang til, fordi det hele var så sårt for meg. På oppfordring så skriver jeg dette nå likevel fordi jeg her i bloggen omtaler et større puslespill hvor jeg forteller hvordan små puslespillbiter i løpet av alle årene danner et mye større bilde. Folk har sagt til meg at jeg er den mest uselviske mennesket de har møtt, andre sier at de fatter ikke hvorfor jeg kjemper for alle andre, når det er meg som ender opp med å ikke kunne gå på gaten noen steder uten å møte hatefulle blikk fordi jeg sier i mot myndighetene og helsevesenet vårt. Jeg leker meg med andres liv, og jeg tenker ikke på mine medmennesker, kun på meg selv bare fordi jeg skal vinne en diskusjon. Hadde de visst HVORFOR, så hadde de forstått at jeg faktisk tenker på alle andre her og IKKE meg selv. Så derfor vil jeg fortelle om ulykken som gjorde meg til den jeg er, da jeg var 4 år gammel. Tungt, men jeg gjør det ikke for min del, men for din del, dine barn, og alle du er glad i som du har rundt deg.

Min barndom lærte meg mye godt, selv om jeg i min barndom gikk mange oppoverbakker, gjerne mer enn folk flest er klar over og gjerne langt mer enn et barn vanligvis opplever av sorg. Kort fortalt, jeg har vokst opp på juling, er en "jæla" irriterendes fyr i enkeltes øyne fordi jeg sier ting akkurat som det er uten å pakke inn noe som helst! Far lærte meg en ting: "Gjør hva er rett og la følgende komme". Dette ble en del av min personlighet, selv om det gjerne ikke var det som virkelig gjorde meg til den jeg er i dag.

Jeg har aldri ville snakke om det før nå, men en opplevelse som fireåring var det som EGENTLIG gjorde meg til den jeg er i dag. En ulykke som har vært min største byrde helt til voksen alder. En ulykke jeg til slutt forsto ved å sette meg inn i min egen barndom, gå tilbake til den lille gutten med de store øynene og fortelle denne lille gutten på fire år, at DETTE var ikke din feil. Dette kan du ikke lastes for. Du var bare et barn! På den måten leide jeg denne lille gutten i hånden ut av dette, og gutten fikk det bra med seg selv igjen.

Å være den voksne som tok barnet (meg selv) i hånden, barnet som aldri noensinne hadde hørt annet at dette var barnets feil, det var noe av det viktigste jeg har gjort for noen, noen gang. Jeg forklarte denne lille gutten hvordan mennesket var og handlet, uforstand, egoisme, selvopptatthet, og slik hjalp jeg gutten  til å få bearbeidet dette uten andres menneskers innblanding. De ville ikke ha klart dette uansett. 

-"Hadde din bror dødd så hadde jeg aldri tilgitt deg så lenge jeg levde." Ordene som jeg fikk høre gang på gang gjennom hele oppveksten. Ordene som skulle danne det mennesket som jeg egentlig var, et menneske som satte andres liv forran sitt eget som følge av disse ordene som gnagde så sårt i et barnehjerte.

Dette var det ordene en voksen som fortalte meg, ord som har klinget som et ekko i barnesjelen min en gang i tiden, og som heldigvis ikke er der lenger. Jeg fant veien ut av den mørke labyrinten på egen hånd, uten noens hjelp, selv om denne gutten ble en voksen mann før alt var ferdig bearbeidet. Som barn ble jeg sendt til skolepsykologen. Husker jeg fikk noen farveblyanter. Jeg så på dem, la farvene på bordet og fortalte at jeg visste hva hver av farvene representerte. "Bruker jeg svart når jeg tegner, så blir dette personen dere gir skylden. Bruker jeg rødt, blått, gult osv." Dermed ble jeg fratatt farvene og sendt hjem. Det ble sagt hjemme at jeg gjennomskuet alt de forsøkte på, så det var nyttesløst å utrede meg. Det var all hjelp jeg fikk.

Disse ordene har jeg fått gjentatt flere ganger i løpet av livet, helt til den dagen jeg satte meg ned og fikk lov til å snakke med vedkommende om dette. Hendelsen har fulgt meg gjennom hele min oppvekst i hele mitt liv, og langt inn i voksen alder. Ord som jeg aldri har vært i stand til å fortelle om, men som jeg nå blottlegger meg for at folk kunne forstå. Jeg vet jeg vil bli hundset for det, men det takler jeg helt fint, har vent meg til dette for mange tiår siden.

Folk får vite det fordi dette er årsak til at jeg en gang bestemte meg for at "aldri på min vakt, så skal dette skje igjen, hverken med mine nærmeste eller noe annet levende individ , dersom jeg har en mulighet til å gripe inn". ALDRI!

Derfor er jeg vanligvis den første som trår til ved ulykker, og jeg har reddet flere liv i voksen alder, jeg har alltid vært den som handler selv om enkelte situasjoner var nære på å koste meg mitt eget liv. Jeg vet hva jeg er i stand til, jeg vet jeg ikke er noen egosist, et fryktelig menneske som skal sees ned på og foraktes når jeg møtes på gaten.

Litt tungt for meg dette her, men jeg skal fortelle historien. Du skal få vite hvorfor jeg kjemper for mine medmennesker i dag uten omtanke for meg selv, en historie jeg har virkelig vondt for å tenke på, men en hendelse som gjør at jeg er som oftest den aller første, og stort sett den eneste som handler når det skjer noe som ikke er rett og riktig, eller om det står om liv.

En ting skal være sagt og det må være helt tydelig: Vedkommende har virkelig bedt meg om unnskyldning for disse ordene, og jeg har tilgitt vedkommende på stedet og det med den største glede jeg har følt ved å snakke med et menneske! Alt dette er begravet for godt, det er tilgitt og faktisk føler jeg at dette likevel er en av de største gavene jeg har fått, denne hendelsen som bargte fram mine indre verdier.

Ofte sier vi ord ut i fra følelser uten å tenke på hvordan ordet gjerne blir et sverd som ødelegger et annens liv .

Jeg var fire år, bodde i Salhus og hadde en to år yngre bror som jeg kledde på tidlig en morgen før mine foreldre våknet. Selv om jeg var fire år, så har selv den aller minste detalj brent seg inn i hukommelsen, min som om det bare var en time siden dette skjedde. Jeg er kjent for å ha en god hukommelse, for å si det slik.

Jeg husker så godt av vi begge hadde fått hver sin lue. Luene var strikket med grått garn (fabrikkprodusert) og vi hadde lik dusk, en sånn dusk som var i mange farver. Mor arresterte meg mang en gang fordi jeg hadde en eller annen glede ved å dra de tynne farverike trådene ut av dusken på lua.

Jeg legger med et bilde av meg og lua. Lillebror er heldigvis med på bildet, men jeg har likevel tatt personene rundt meg bort fra bildet av personvernhensyn. Dette omtrent et år etter denne hendelsen. Husker faktisk dagen bildet ble tatt. Et familiemedlem tok meg og Lillebror med inn på jernbanen, og der hadde de en fotoboks laget i smalt panel, furu som var malt slik at det skinte som mahogny. Husker det var så artig da denne stolen reiste seg da den ble snurret rundt. Jeg synes dette var helt fantastisk!  Husker lukten av mennesker i denne boksen, mest sannsynlig ikke annet en sur gammal innrøykt eim som man ikke har tatt seg bryet av å få ut. Likevel, så var det noe med lukten og denne opplevelsen som var så fantastisk at jeg ikke glemmer denne dagen.

Jeg tredde luen godt nedover ørene til Lillebror som bare var to år. Fikk på Lillebror en strikkegenser, kledde på han en blå dongeribukse med strikk i livet, og iførte han en plommerød boblejakke som hadde en stor hette. Husker vi snek oss ut, for dette hadde vi overhodet ikke lov til. Det var midtvinters, snøen lå over alt, og det var så kaldt at snøen hadde frosset til is de fleste steder. Husker frostrøyken sto fra åndedrettene våre, der jeg gikk og leide Lillebror i hånden. Husker hvor vi frydet oss, tidelig denne morgenen. I små steg fulgte han meg hele veien. Vi gikk forbi en butikk på kaien, en liten butikk som er borte for lenge siden. En av medlemmene i den såkalte "Salhusvinskvetten" eide butikken. Han het Johnsen. Sønnen hans sto på en smal liten vei, nærmest hugget ut i fjellet langs sjøen gjorde en god innsats for lokalsamfunnet ved at han hugget seg vei gjennom isen som hadde lagt seg i et tjukt lag på gangstien langs berghyllen som førte bort til et svømmebaseng. Jeg husker at jeg tenkte på en sjøstjerne som noen hadde kastet i bassenget sommeren før.

Det ville være forbundet med livsfare å gå der dersom ikke isen var hugget bort. Jeg ble så fascinert av denne mannen som sto der og svingte øksen. Han la ikke merke til oss to smågutter som bare sto og så på han og som beundret det han gjorde. Jeg snudde meg for å se på lillebror som såvidt  rakk opp til det grønne smijerns rekkverket som var støpt ned i gangstien. Husker til og med båten, en gammel snekke som lå 20 meter bak oss under tak, den tjærelukten skulle prentes inn i mitt sinn for alltid.

Lillebror sto der og sparket isklumper på sjøen. Husker jeg kjente hvor glad jeg var i denne broren min. Jeg elsket han høyere enn alt på jord. Men... så glemte jeg å passe på han. Jeg bare beundret Johnsen med øksen. Lenge hugget han videre uten å ense oss, og jeg husker han snudde seg, og så skreik han mens han så forbi meg. Jeg snudde meg og på sjøen lå lillebror livløs og duppet, flytende på denne plommerøde boblejakken. Hodet var bøyd framover og kun den farverike dusken stakk opp av sjøen lang berghyllen i det iskalde vannet. Ansiktet til Lillebror kunne jeg ikke se.

Jeg var helt stiv, klarte ikke å bevege meg. Det kjentes ut som jeg var blitt overkjørt av et tog og likevel var med full bevissthet. Klarte ikke flytte meg eller bevege en muskel. alt jeg eide av sanser ble overført til omgivelsene rundt meg. Johnsen kastet øksen og sprang forbi meg. Han skrek og hylte. Han løp ikke til min bror som fløt i vannet, men forbi og bort i butikken. Plutselig var han tilbake med et grønt tau i neven, begge foreldrene hans var med.

Jeg husker så godt alt som skjedde, moren forsøkte å hoppe uti, men hun kunne ikke svømme og mannen holdt henne igjen. I lang tid så kastet man på dette grønne tauet, ut i vannet der Lillebror lå og fløt på den plommerøde boblejakken sin. I enden hadde man laget en knute og etter en rekke mislykkede forsøk fikk man dradd denne livløse kroppen til land, og Johnsen klatret ned på en stein som stakk ut av betongen som utgjorde denne gangveien. Jeg skulle ha kunne pekt ut denne stenen den dag i dag. Mannen grep tak i gutten løftet gutten på land. De lilla plastststøvlettene og de tynne føttene hang fullstendig livløs ned. Jeg forsto gutten var død, selv om jeg bare var fire år den gangen.

Han var død, hørte jeg de voksne si! Men var det som vi kaller for skinndød. Disse voksne jobbet med gutten, tok munn til munn metoden, men de fikk ikke liv i Lillebror. Så husker jeg ordene: -"Det nytter ikke han er død!"

Der raste mitt håp, der raste min verden og dette var kun min feil, jeg hadde ikke passet på Lillebror. Følelser som aldri gikk over noen sinne, og som jeg har båret på i all stillhet igjennom et helt liv. Ingen har sett den sorgen jeg bar på. Ingen har snakket om hvordan jeg følte dette. Alt jeg har fått høre er ordene: "Hadde Lillebror dødd den gangen, så hadde jeg aldri tilgitt deg!"

Det gikk en tid og ambulansen kom. Husker de brukte lang tid før de kjørte sin vei. Alle sto der og trøstet hverandre, ingen brydde seg om meg som bare sto der med smerter jeg aldri vil være i stand til å glemme. På vei til sykehuset, i sykebilen, så fikk de heldigvis liv i Lillebror, noe jeg ikke fikk vite før mye senere på dagen.

Lillebror overlevde fordi hodet traff en denne steinen som stakk ut av betongen på gangveien Det iskalde vannet gjorde også sitt. I over tyve minutter fløt han rundt der, fullstendig livløs. Han hadde ikke tatt skade av dette i det hele tatt. Jeg har vært livredd for alt som har med vann å gjøre, men jeg har måtte bearbeide dette helt uten hjelp og kom ikke over dette før jeg var nærmere 16 år. I dag er det ingen som elsker sjø mer enn det jeg gjør. Jeg har siden den gang altid bestemt at blir jeg redd noe, så møt frykten ansikt til ansikt, så går det hele over om man bare ikke viker og gir etter.

I dag er sjøen min store lidenskap, selv om jeg ikke en gang ser sjøen her hvor jeg bor. Lillebror har aldri vært redd vann i hele sitt liv etterpå, TVERT OM! Han var den som ikke tenkte seg om, og som guttunge hev han seg rett ut fra timeteren uten å bruke et halvt sekund på å tenke seg om. Husker da han kom hjem fra sykehuset, rett i vaskefatet til mor. Jeg glemmer det aldri!

Husker jeg beundret han i alle år for dette motet sitt. Jeg er forsatt glad i Lillebror, kanskje mer enn noen andre på grunn av denne hendelsen. Selve hendelsen var ikke det som gjorde at jeg ble den jeg ble, men ordene som jeg fikk høre så mange ganger etterpå i årene frem til jeg ble en ungdom og fikk snakket med vedkommende om hva dette gjorde med meg, ordene "Jeg hadde aldri tilgitt deg om gutten hadde dødd."

Dette sleit jeg noe aldeles forferdelig med, ALDRI SKAL DETTE HENDE IGJEN SÅ LENGE JEG LEVER! ALDRI PÅ MIN VAKT! Derfor har jeg alltid vært den som kaster meg inn i offerets plass, og tar hans sted, selv om overmakten er aldri så stor. Det gjorde meg til en bråkmaker på skolen, og jeg gjorde meg selv til et mobbeoffer som aldri fikk fred gjennom hele skolegangen.

Jeg skal tilføye noe jeg ikke skrev da jeg fortalte denne historien. Jeg ble skambanken hver eneste dag, jeg fikk knust hjørnetannen min. Jeg våget ikke gå på skolen. I førsteklasse så bygget jeg en hytte av grener i skogen, den ble mitt tilholdsted i mange år. Jeg gikk ut døren hver eneste dag, latet som jeg gikk på skolen. Satt i denne hytten og ble til slutt ekspert på å dirke opp altandøren som var låst fra innsiden. Forsvant jeg ut samme veien når foreldrene mine kom fra jobb, kom smilenede hjem og fortalte hvor kjekt jeg hadde det på skolen. Måtte bytte skole i 4 klasse, men jeg fikk problemer der også. Sånn gikk dette helt frem til dagen der jeg forstå at eneste vei ut av dette var å møte disse mobberne ansikt til ansikt. Kort fortalt det var siste gangen jeg ble mobbet av disse og de lå strødd på plenen ute av stand til å reise seg alle sammen. Jeg hadde mye jeg måtte få ut! Til slutt var det ingen som våget å røre meg, og fra den dagen så var jeg den som selv valgte å ta de svakestes plass, for det var ingen som var i stand til å gi meg juling lenger. Siden den gang har jeg aldri kunne bare stå å se på at urett skjer, ikke på min vakt!

Jeg kom på nå at jeg var i klasseværelse mitt en gang da jeg selv fikk et barn som hadde det samme klasseværelset som jeg hadde. Jeg tittet i taket over pulten min, og gjett hva, krysset læreren lagde, etter å ha gjort en masse narr av meg, DET var der forsatt, så mange år etterpå. Den var den ene gangen jeg gjorde leksen fordi jeg ville prøve å forbedre meg og for å vise alle at jeg hadde fått med meg alt som hadde blitt sagt. Etter det læreren gjorde mot meg, så bestemte jeg meg for at dette ble siste gangen likevel. De hatet meg, fordi jeg var den som tok den svakestes plass, dermed så var jeg en jævelunge som ikke bare greide å se på en slosskamp, men som hadde stor glede av å hive meg inn i kampen. Lærerne hatet meg for det. Likevel, jeg tror faktisk at jeg fikk mye mer med meg det som det ble undervist i, selv om jeg ikke tilsynelatende fulgte med på det som ble sagt. Hadde egentlig nok med å komme meg hjem med tenna i behold, bokstavelig talt. Husker jeg som voksen traff min første lærerinne. Hun kom springende etter meg så mange tiår senere. Husker hun sa: "Helge, du har alltid vært min dårligste samvittighet!" Jeg gav henne en klem og et smil, og sa: -"Alt er i orden. Alt dette har bare gjort meg sterkere!"

Likevel så fikk jeg topp karakterer i alt på videregående skolegang da jeg utdannet meg som markedsfører, det uten å ha kjøpt en bok en gang. Setvikatet tok jeg på 7 timer, inkludert oppkjøring og uten å ha lest på teorien. Trucksertvikatet fikk jeg i "posten". Satte meg i trukken, dro litt i spakene og fikk beskjed om å kjøre på samlebåndet der de flinkeste sjåførene kjørte på spreng. Fadderen kom aldri, og plutselig en dag så stakk formannen sertvikatet i neven på meg. En annen sa, du er den dyktigste sjåføren vi har. Jeg får mye mer med meg enn folk tror jeg får med meg, og jeg glemmer aldri, dersom man ikke snakker om brillene, mobiltelefonen og skoene mine, de har en tendens til å stikke av uansett hvor jeg setter dem. Hele hemmeigheten min har vært: "føl, kjenn hvordan det føles når du tar i ting. Kjenn energien alt utstråler, la det bli en del av deg. Du vil alltid begå feil, men du vil alltid utvikle deg og bli bedre. ALT blir altid bra en dag." Det har vært tankene mitt igjennom livet.

Jeg klarer ikke å hate et menneske, jeg klarer faktisk å elske min fiende, dersom vedkomde rekker meg en hånd og sier unnskyld for den urett som har blitt begått. Jeg er glad i omtrent alle mennesker, bortsett fra de som begår urett mot uskyldige mennesker. Der står jeg i dag. Jeg ser den urett som blir begått nå, og jeg har sett farene i mange år. Nå kjemper jeg faktisk for alle disse her som sender meg stygge blikk, som ikke vil snakke med meg lenger, men som bruker mye tid til å snakke OM meg. Kan jeg utgjøre en forskjell, så kommer jeg til å kjempe for disse menneskene så lenge det er liv i meg, det vet jeg og det er det eneste jeg faktisk VET!

Her er et bilde året etter, den samme luen den samme gutten, gutten som en gang skulle bli det jeg står for, den jeg er. Gutten som lærte meg å være glad i mine medmennesker uansett om mine medmennesker ikke var like grei tilbake. Bildet tatt i en fotokiosk på jernbanen i Bergen for 52 år siden. Husker også dette som om det var i går.